I 2012 sprakk spilleboblen i vår familie. Jeg var gravid i sjette uke, hadde akkurat hentet vår eldste datter i barnehagen og så frem til en rolig ettermiddag sammen med familien. Men idet jeg parkerte bilen i carporten, tikket det inn en melding på telefonen: Ubetalt regning.
Anne Bolsø: Jeg ante ikke hvor mye penger han hadde lånt, ei heller forsto jeg omfanget og alvorlighetsgraden av denne avhengigheten.
«Jeg har spilt bort store summer»
Den gangen ble alle regninger trukket fra min samboers konto. Jeg ringte han, og han sa rolig at det sikkert var en misforståelse.
Noen minutter senere kom meldingen som snudde livet på hodet på et øyeblikk:
«Jeg har spilt bort store summer med penger, og jeg vet ikke hvor mye.»
Han kom ikke hjem den kvelden og 24 timer senere sto han på kanten av et fjell, klar til å hoppe. Skammen var for tung å bære. Han følte han hadde sviktet familien, venner og meg.
Bildet som redder livet hans
Dagen etter han forsvant, begynte jeg å bli desperat etter å få han hjem. Han svarte ikke når man ringte, bare sporadisk kontakt på SMS, så jeg tok i bruk det siste kortet jeg hadde på hånden, jeg sendte han et bilde av datteren vår med teksten:
«Jeg elsker deg pappa og trenger deg i livet mitt. Vær så snill å kom hjem til meg.»
Kort tid etter fikk jeg svar og noen timer senere sto han igjen foran meg, i møkkete arbeidsklær fra dagen før og et ansikt svart av jord etter klatringen opp fjellet.
Jeg kastet meg rundt halsen hans, «vi skal klare dette sammen».
Kampen mot spilleavhengigheten
Det neste året levde vi side om side med gjeld, NAV-møter, namsmannen, inkassoselskaper og behandling. Vi hadde utallige kvelder med lange samtaler og vi lærte om hva spilleavhengighet egentlig er.
Så kom den første sprekken.
«Jeg har spilt igjen».
Det var som å bli slått i magen og jeg falt sammen på gulvet med ansiktet i hendene. «Nei, nei, nei.» Men omsorgen for han var sterkere enn frykten. Han skrek med hele kroppen at han trengte hjelp. Så jeg skjøv mine egne følelser til side, igjen.
Bruddet
Flere sprekker senere, i 2015, orket jeg ikke mer. Jeg gikk fra han. Jeg var utslitt av alle løgnene og redd for at jeg aldri kunne stole på han igjen. Mange tror man da er ferdig med problemene. Men det ble starten på en ny kamp.
Anne Bolsø: Nå satt vi på hver vår tue og kavet oss gjennom sorg over tapt familieliv, økonomisk endring og barnas reaksjoner.
Jeg utviklet angst og depresjon. Jeg sov nesten ikke. Jeg hadde panikkanfall. Jeg var redd for å gå på butikken, redd for at han hadde lånt penger av noen som var villig til å gjøre hva som helst for å få de tilbake, som å knuse kneskålene mine eller at barna skulle bli tatt fra meg mens jeg sov.
«Jeg orker ikke mer»
For han ble livet like mørkt. Spillingen ble fristedet fra smerten. Etter halvannet år i hver vår bolig, våknet jeg til en melding som ga meg vondt i magen.
I det siste brevet han skrev sto det blant annet:
«Håper du og barna med tiden klarer å se at jeg har fått fred og dermed slutt på alt det vonde. Egoistisk, men på tide at jeg slipper å ha det så vondt.»
Det verste var at jeg forsto han. Spilleavhengigheten hadde gjort han til en annen. Han var egentlig godhjertet, positiv og livlig. Men nå orket han ikke mer.
Barna fikk vite det først
Etter to døgn med leting fikk jeg telefonen fra politiet. Jeg samlet familien min. Vi måtte være flere når jentene fikk beskjeden. Jeg satt i sofaen, stemmen skalv: «Pappa er død.»
Vår eldste datter lurte på hvorfor. Jeg minnet henne på pappas tankesykdom, at den hadde gjort ham så syk at han valgte å ikke leve mer. Jeg var takknemlig for at jeg hadde snakket med dem om avhengigheten tidligere, det gjorde det mulig å være ærlig.
Anne Bolsø: Ingen kan gå veien for de som er pårørende, men familie, venner, arbeidskollegaer og behandlere kan gjøre veien lettere å gå.
Veien videre
Vi hadde et sterkt nettverk. Foreldrene mine lagde middag når jeg ikke orket å reise meg. Venner holdt ut med min konstante støy. En leder som så meg som et helt menneske.
Og jeg fant Spillavhengighet Norge, og mennesker som forsto.
Jeg har jobbet hardt for å være åpen, gi sorgen plass og hjelpe barna videre. Men jeg har aldri vært upåvirket. Jeg har vært redd, sliten, og til tider ute av stand til å bære mer.
Men jeg vet én ting: jeg har gjort mitt aller beste.
For spilleavhengighet er ikke bare økonomiske problemer. Det er en sykdom som kan ødelegge familier, koste liv og etterlate pårørende i en krevende sorg.
Har du spørsmål eller ønsker en samtale?
Ta gjerne kontakt med oss på Hjelpetelefonen, via e-post eller kontaktskjemaet.
