Lill-Tove Bergmo er gründer og daglig leder av Spillavhengighet Norge. En hendelse i hennes nære familie snudde livet hun kjente opp ned, og i 2002 var hun med på å stifte organisasjonen.
Dette er Lill-Toves egen historie.
Vil hjelpe flere: Den tunge tiden ekteparet Bergmo gikk gjennom resulterte i en landsdekkende organisasjon som hjelper familier som er rammet av spilleavhengighet.
I en liten by i Nord-Norge, sommeren 2000, sto Lill-Tove brud i en kirke fylt av smil, forventninger og fremtidsdrømmer. Ved hennes side sto Ronny, mannen hun hadde valgt å dele livet sitt med. Alt lå til rette for et lykkelig liv sammen. Men under overflaten skjulte det seg en hemmelighet som snart skulle snu tilværelsen deres på hodet.
«Lite visste jeg at mannen jeg sa ja til, befant seg midt i sitt verste mareritt som spilleavhengig», forteller Lill-Tove. Bare måneder etter bryllupet begynte Ronny å endre seg. Den varme, omtenksomme mannen hun kjente, ble kald og aggressiv.
Varsellampene som ikke lyste
Lill-Tove ventet på denne tiden sitt andre barn og slo først ektemannens atferdsendring bort som hormonell følsomhet fra sin egen side. Økonomien begynte å skrante, og det var aldri nok penger til regninger eller mat. Hun prøvde ved flere anledninger å snakke med mannen sin, men han var alltid unnvikende og kald.
«Han var så flink til å bortforklare», forteller hun. «Pengene hadde gått til enslige mødre eller blitt borte på andre mystiske måter. Men spillavhengighet? Den tanken slo meg aldri.»
Snakk om det: Lill-Tove mener det er viktig å snakke om spilleavhengighet og hvordan det rammer hele familien.
De siste ukene før sannheten kom frem, begynte arbeidsgiveren til Ronny å ringe daglig. «Det var alltid noe feil med de økonomiske oppgjørene. Da ble jeg skeptisk og trodde en stund at han hadde en affære med en annen kvinne», forteller Lill-Tove. Som nygift skulle dette være en lykkelig tid, men den var preget av krangling.
Ronny skjulte regninger, unngikk temaet og brukte energien på å dekke over sporene sine. Selv da venner begynte å nevne at de hadde sett ham spille på automater i sentrum, virket det som noe langt fra hennes realitet. «I ettertid ser jeg alle tegnene, men på den tiden trodde jeg ikke det kunne skje oss.»
Nok var nok
En mandag i oktober kom sannheten for en dag. Lill-Tove var rådvill og fortvilet etter en helg med krangling og endeløse løgner fra Ronny. Han hadde dratt på jobb som vanlig mandags morgen, og Lill-Tove fikk besøk av en god venninne hun bestemte seg for å betro seg til.
«Er du sikker på at han ikke har et spilleproblem?» spurte venninnen. Spørsmålet kom som et slag i magen.
Da venninnen dro, samlet Lill-Tove sammen all uåpnet post Ronny hadde gjemt rundt i huset. For hvert brev hun åpnet, økte fortvilelsen. Brev på brev med kreditter lyste mot henne.
«Jeg ble bare sintere og mer desperat for hvert brev. Med et håp om at dette ikke stemte, ringte jeg banken for å høre om de hadde gjort en feil, men til min fortvilelse var kredittene gyldige», forteller hun. «Alle i hans navn.»
«Du vet hvor pengene er»
Grepet av sjokk og sinne ringte hun sin mann. Han fikk beskjed om å komme hjem, og at tiden han brukte på kjøreturen var vel brukt på å bestemme seg for å være ærlig. Hvis ikke kom hun til å pakke tingene sine og dra.
Da Ronny kom inn døra, var han nedbrutt og gråt i strie strømmer. Lill-Tove presenterte alt av brev og papirer hun hadde funnet, og krevde samtidig å få vite hvor pengene var blitt av.
«Du vet hvor pengene er», sa han fortvilet. I samme øyeblikk gikk det kaldt nedover ryggen til Lill-Tove da hun forsto at pengene var tapt. For henne var det vanskelig å forstå hvordan han kunne spille bort både sparepenger, lånte midler og jobboppgjør.
For å samle tankene hev Lill-Tove seg i bilen. Mens hun kjørte alene, bestemte hun seg for at dette skulle de klare sammen. Det var bare noen måneder siden de hadde gitt hverandre sitt ja i kirken – i både gode og vonde dager.
Ronny kjente på en enorm lettelse over å slippe å lyve mer. Samtidig var han bestemt på å klare å slutte.
Det fantes ikke hjelp å få
Å få hjelp skulle vise seg å bli langt vanskeligere enn først antatt. Lill-Tove ringte land og strand uten hell. I sin desperasjon ringte hun til slutt opplysningen. «Jeg har en spillegal mann, og vi trenger hjelp!»
Damen hos opplysningen var forståelsesfull og vennlig. Sammen fant de frem til Renåvangen – et intensivkurs som gikk over to uker. Selv om paret fikk tildelt plass, kostet kurset langt mer enn de hadde råd til. Dermed måtte Lill-Tove fortsette sin søken etter hjelp.
Hun endte til slutt opp hos fylkesmannen, hvor hun fortalte hele historien. Her ble hun møtt med varme og forståelse for den vanskelige situasjonen paret var i. Resultatet ble at de fikk hjelp av sosialetaten til å dekke utgiftene for kursoppholdet og reisen til Renåvangen.
Det ville ingen ende ta
Da behandlingsplanen var klar, dukket det opp et nytt problem – Ronny hadde lånt penger både lovlig og ulovlig. Samtlige lån hadde korte innfrielsesfrister, og nå sto de i fare for å miste alt de eide. De måtte kontakte banken raskt. Heldigvis møtte de forståelse og fikk refinansiert gjelden.
Lill-Tove kjente på mye bitterhet. «Det var vanskelig å sitte igjen med så mye gjeld som vi ikke fikk noe igjen for, og følelsen av urettferdighet gnagde i meg,» sier hun.
Likevel var det en lettelse at banken viste dem forståelse og inngikk avtalen. Men gleden ble kortvarig. Ronny hadde ikke turt å fortelle henne alt, og nå dukket det stadig opp flere kreditter i posten. Lill-Tove måtte låne penger fra et nært familiemedlem for å dekke disse. «Jeg fikk også klar instruks om at lånet skulle betales tilbake umiddelbart hvis Ronny spilte på automater igjen,» forteller hun.
Stresset og belastningen fra alt de hadde vært gjennom førte til komplikasjoner i svangerskapet. Lill-Tove var nå i uke 21 – en kritisk tid. Hun ble innlagt på sykehus etter at kroppen startet prematur fødsel. Heldigvis klarte legene å stoppe fødselen, og paret fikk dra hjem med beskjed om å ta det med ro. «Det var lettere sagt enn gjort når hverdagen til hele familien sto i fare,» sier Lill-Tove oppgitt.
Veien tilbake
Etter oppholdet på Renåvangen ble Ronny gradvis bedre. Han innså også hva han risikerte å miste dersom han ikke tok grep. Den viktigste og kanskje mest krevende jobben var å gjenoppbygge tilliten i ekteskapet.
Paret gjennomførte flere tiltak, mange av dem strakk seg over flere år. «Vi gikk blant annet i samtaleterapi i ett og et halvt år. Jeg overtok økonomien, og Ronny fikk kontanter én gang i uken. Han måtte legge frem kvitteringer på alt han brukte penger på,» forklarer Lill-Tove.
De informerte venner, familie og kredittselskapene om Ronnys spilleavhengighet. Han førte også dagbok og måtte ringe Lill-Tove umiddelbart dersom han fikk spilletanker. Hun holdt jevnlig kontakt med hans arbeidsgiver i en periode.
«Flere av tiltakene var inngripende, og påkjenningene fra avhengigheten og frykten for å miste barnet i magen satte sitt preg på oss begge,» sier Lill-Tove. «Vi trodde faktisk at hele ekteskapet skulle gå i oppløsning en stund.»
Da hverdagen ble lettere
Dag for dag, kamp for kamp, ble hverdagen lettere. Tilliten begynte også gradvis å komme tilbake. «Ronny klarte seg kjempebra! Han sprakk aldri, og jeg begynte sakte, men sikkert å stole på ham igjen,» sier Lill-Tove.
Da Lill-Tove omsider kunne senke skuldrene, ble hun rammet av en depresjon. Hun hadde fullstendig glemt sine egne behov og mentale helse gjennom den vanskelige prosessen.
«Jeg hadde en tung vei opp igjen, men heldigvis hadde vi allerede gode rutiner med terapisamtaler som gjorde veien lettere å gå,» forteller hun.
Det nytter
I dag, over to tiår senere har paret et sterkt ekteskap med et solid vennskap i bunn. «Jeg deler vår historie, fordi jeg ønsker å forsikre andre som står i en lignende situasjon om at det går an å komme seg gjennom det med både forhold og familie i behold,» sier Lill-Tove oppriktig. Et godt tips er å ta en dag av gangen og gi seg selv tid til å bearbeide alle følelser som kommer. «Det er tøft, men det er verdt det – selv om jeg gjerne skulle vært opplevelsen foruten. Likevel er jeg utrolig stolt av mannen min, som klarte å slutte med spillingen!»
Hennes råd til andre pårørende
«Søk hjelp først og fremst, ikke bær på alle tankene alene. Det er mye verdi i å snakke med andre som har opplevd lignende.» Samtidig oppfordrer hun pårørende til å lytte til magefølelsen sin og finne ut om situasjonen er noe de klarer å stå i. «Det er bare de som kan ta vare på seg selv, og det er bare de som vet hva som blir riktig for dem. Men de skal vite at det er hjelp å få!» avslutter hun oppmuntrende.
Har du spørsmål eller ønsker en samtale?
Ta gjerne kontakt med oss på Hjelpetelefonen, via e-post eller kontaktskjemaet.
