For mange pårørende kan det å oppdage at en nærstående sliter med spilleavhengighet, være som å se et mareritt utspille seg rett foran øynene. En mor delte sin historie om hvordan sønnens avhengighet snudde opp ned på livet hennes – en kamp som mange kan kjenne seg igjen i.
Tegnene kom tidlig
«Han var bare 15 år da vi oppdaget det,» forteller hun. «Hele kroppsspråket hans endret seg. Han ble mer sint og aggressiv, og brukte enormt mye tid foran PC-skjermen.» Det første varseltegnet kom da sønnen begynte å låne penger for å finansiere spillingen. Da han ikke klarte å betale tilbake, kom de økonomiske problemene i tillegg.
For mange pårørende er det nettopp disse endringene i adferd som gir de første hintene om at noe er galt. Mange føler at noe er feil lenge før personen innrømmer problemet, akkurat som denne moren.
Spilleavhengighetens ringvirkninger
«Avhengigheten hans har hatt store ringvirkninger i hele familien,» forklarer hun. Tilliten ble gradvis brutt ned, og økonomien i husholdningen ble sterkt påvirket. «For ikke å snakke om all bekymringen vi har hatt for hvordan ting skulle bli i fremtiden.»
En av de vanskeligste delene var å håndtere skammen. Sønnen hennes var ofte i media på grunn av sin avhengighet, noe som gjorde at hun isolerte seg. «Jeg klarte ikke å gå ut blant folk,» sier hun ærlig.
Utfordringene som pårørende
Å være pårørende til en spilleavhengig er en kamp i seg selv. «Jeg har følt meg konsumert av tanker og uro. ‘Hva blir det neste som skjer?’» sier hun. Til slutt møtte hun veggen og måtte søke hjelp for sin egen del.
«Jeg har hatt en del samtaler med Lill-Tove og prøvde meg som frivillig, men jeg måtte innse at jeg hadde nok med meg selv og hverdagen,» sier hun. For henne har en viktig milepæl vært å akseptere at spilleavhengigheten ikke er hennes å bære. Med profesjonell hjelp har hun fått verktøy til å takle sine egne følelser og tanker.
Støttende strategier
I tillegg til å få profesjonell hjelp, har hun måttet finne sine egne måter å støtte sønnen på. «Jeg har måtte stå stødig i foreldrerollen og legge bort det konstante maset rundt spillingen hans,» sier hun. Å opprettholde en viss geografisk avstand har hjulpet henne med å finne balansen i hverdagen og gi energi til resten av familien.
Hun anbefaler pårørendegrupper som en verdifull ressurs: «Selv om kanskje ikke spilleren går i gruppe, har vi som pårørende hatt stort utbytte av å snakke med andre i samme situasjon.»
Å ta vare på seg selv
Over tid har hun lært å sette egne behov i fokus. «Med tiden har jeg kanskje blitt litt mer egoistisk med hvordan jeg bruker energien min, noe mine nærmeste nyter godt av,» sier hun. Selv om spilleavhengigheten har vært en del av livet deres siden 2006, føler hun nå at ting går bedre.
«Jeg unner virkelig ingen å gå gjennom det samme som oss,» sier hun. Likevel vet hun at mange andre opplever den samme virkeligheten – hver dag.
Har du spørsmål eller ønsker en samtale?
Ta gjerne kontakt med oss på Hjelpetelefonen, via e-post eller kontaktskjemaet.