For ham begynte det hele på ungdomsskolen, som små uskyldige «rampestreker». Spilling var gøy, en hobby som ikke virket farlig. Men over årene utviklet det seg gradvis til noe langt mer alvorlig.
– Etter hvert begynte jeg å innse at jeg hadde et problem. Jeg spilte for å få råd til å betale regninger jeg visste kom. Samtidig søkte jeg stadig nye lån og refinansieringer uten helt å skjønne hvor dypt jeg hadde havnet, forteller han.
Gjeldsproblemene vokste, og nye banker og kreditorer ble en del av hverdagen.
Livet i skyggen av avhengigheten
Spilleavhengigheten påvirket ikke bare økonomien, men også hvordan han forholdt seg til andre.
– Jeg levde et dobbeltliv. Ute blant folk hadde jeg på en maske og lot som alt var bra. Men hjemme med familien var jeg stille, uinteressert og trakk meg unna, sier han.
Han forteller at han ofte overreagerte på spørsmål og ble sint uten noen åpenbar grunn. Dette gjorde det vanskelig å bygge nære relasjoner.
– Mange visste hvem jeg var, men ingen kjente meg egentlig. Selv etter at jeg sluttet for over seks år siden, har det vært en lang prosess å lære meg å leve på nytt og slippe folk inn igjen.
Et mislykket forsøk på behandling
På et tidspunkt forsøkte han å få hjelp gjennom behandling, men han var ikke klar til å være ærlig.
– Jeg løy meg gjennom hele behandlingen. Etter en kort spillepause belønnet jeg meg selv med en tur på casino, fordi jeg syntes jeg hadde vært «så flink». Den gangen var det bare moren min som visste om problemet, og jeg ville ikke at noen andre skulle få vite det, forteller han.
Dette mislykkede forsøket på behandling førte til at avhengigheten fortsatte i flere år.
Da boblen sprakk
Det definitive vendepunktet kom da han og en kamerat mistet leiligheten sin. Manglende husleiebetaling gjorde at de ble kastet ut. Det var da moren hans begynte å stille spørsmål.
– Jeg måtte innrømme at jeg hadde begynt å spille igjen. Det var ingen vei utenom, sier han.
Han søkte hjelp, men støtteapparatet sviktet. NAV kunne ikke tilby noe, og DPS avviste ham fordi de ikke visste hvilken avdeling som kunne hjelpe. Da tok moren kontakt med Spillavhengighet Norge, som ble redningen.
– Det var første gangen jeg virkelig innså at jeg måtte ta grep. Jeg hadde prøvd før, men denne gangen var jeg klar til å gjøre det som krevdes.
Nøkkelen til suksess: fellesskap og åpenhet
Møtene hos Spillavhengighet Norge ble avgjørende for ham.
– Før det første møtet trodde jeg at jeg var unik. Jeg tenkte at ingen andre der ville være like «oppegående» som meg. Men jeg tok feil. Det å innse at jeg ikke var alene, gjorde prosessen lettere, sier han.
En annen viktig del av veien mot bedring var å få kontroll på økonomien.
– Jeg fikk en dato for når jeg ville være gjeldfri. Økonomien var trang i flere år, men jeg visste at det ville ta slutt, sier han.
For første gang valgte han å være åpen med både familie og venner.
– Åpenhet var essensielt. Jeg lot dem spørre om alt – hvordan ting var nå, hvordan jeg tenkte da jeg spilte, alt. Den støtten ga meg styrke til å holde meg på rett vei.
Et nytt kapittel
I dag har han fått livet tilbake på skinner.
– Jeg begynner sakte, men sikkert å forstå verdien av penger. Før så jeg ikke forskjellen på 30 og 300 tusen kroner – det var bare tall på skjermen, forteller han.
Med økonomisk kontroll og en ny retning i livet, finner han nå glede i å hjelpe andre som er i samme situasjon.
– Jeg gleder meg over livet og er takknemlig for at jeg kan bidra til å gjøre en forskjell, avslutter han.
Har du spørsmål eller ønsker en samtale?
Ta gjerne kontakt med oss på Hjelpetelefonen, via e-post eller kontaktskjemaet.
