Å oppdage at en av sine nærmeste sliter med spilleavhengighet kan være hjerteskjærende. For mange pårørende starter det med små tegn som gradvis utvikler seg til store bekymringer. En mor deler sin historie om hvordan hennes barns avhengighet har påvirket både familien og hennes egen følelsesmessige helse.
De første bekymringene
Som skoleelev med deltidsjobb forsvant barnets lønn raskere enn forventet. «Lønnen forsvant uten noen synlig årsak til stadighet,» forteller moren. Det virkelige alvoret slo inn da banken begynte å sende betalingskrav for overtrukket konto. «Da kjente jeg på bekymring,» sier hun.
Mange pårørende opplever dette som det første tegnet – pengene forsvinner uten forklaring, og økonomiske problemer kommer til syne. For moren ble dette starten på en lengre kamp.
Skammen og frustrasjonen
En av de største belastningene for henne har vært følelsen av å ha mislyktes som forelder. «Jeg gikk hele tiden med en gnagende følelse på at jeg hadde mislykket i foreldrerollen, spesielt da med tanke på råd og veiledning økonomisk,» sier hun. Barnet hennes snakket minst mulig om spillingen, og når det kom opp, var det kun for å be om hjelp der og da.
«Likevel fortsatte spillingen som før,» forklarer hun. Dette skapte et mønster av krangler, frustrasjon og en gradvis tilbaketrekning fra barnet. «Når det ble kjent at hen hadde tapt masse penger eller det dukket opp ubetalte regninger, kjente jeg på sorgen,» sier hun. Det ble en situasjon hvor alle følte seg som tapere.
Den vanskelige balansen
For mange pårørende er det utfordrende å vite hvordan de skal hjelpe uten å forsterke avhengigheten. «Jeg har ikke klart å la være å hjelpe spiller økonomisk,» innrømmer hun. Selv om hun visste at det kanskje ikke var det beste for barnet, føltes det lettere å gi penger til mat og tak over hodet enn å si nei.
«Jeg har gjort det mye, men med dårlig samvittighet for at jeg har prioritert mine følelser over hens beste,» sier hun. Frykten for at avslag kunne føre til katastrofale konsekvenser, som i verste fall å miste barnet sitt, var en konstant belastning. «Det finnes ikke en verre følelse å bære,» legger hun til.
Støtte fra andre i samme situasjon
En avgjørende faktor for hennes egen helbredelse var å søke støtte fra andre i lignende situasjoner. «Min redning ble å snakke med andre i samme situasjon og oppleve at jeg ikke var alene i det vanskelige,» sier hun. Denne kontakten hjalp henne med å få litt avstand til barnets avhengighet, noe som også forbedret kommunikasjonen mellom dem.
Gjennom samtaler med andre pårørende fant hun styrke til å la barnet selv ta mer ansvar for løsninger. «Å prate med andre har også gitt meg styrke til å støtte spiller på en bedre måte til å finne løsninger på egenhånd,» forklarer hun.
Å finne balansen
For å ivareta sitt eget velvære har hun lært å unngå mas og krangler, noe som har gjort det lettere å snakke om spillingen. «Ved å eliminere mas og høylytt krangling har temaet blitt lettere å prate om,» sier hun. Denne avstanden har også gitt henne ro og gjort det mulig å finne løsninger som fungerer for begge parter.
«Avstanden har også gjort det enklere å finne løsninger som har vært det beste for alle,» legger hun til.
Har du spørsmål eller ønsker en samtale?
Ta gjerne kontakt med oss på Hjelpetelefonen, via e-post eller kontaktskjemaet.
