Jeg startet ganske tilfeldig med å spille bingo rundt 2015.
Som bingovertinne hadde jeg god tid på jobb der det var lov å bruke mobilen i arbeidstiden. Siden vi ikke fikk lov til å spille bingo i lokalet, gikk jeg inn på nettet og spilte for meg selv. Jeg hadde jo litt lyst til å vinne noe stort, da vi hadde trang økonomi etter at mannen min ble kronisk syk.

Etter hvert brukte jeg flere og flere timer på spill i strekk. Jeg sa til meg selv at dette var kun småbeløp og at 100 kroner her og der ville uansett blitt brukt på noe annet. 100 ble til 400 kroner og bingo ble til nettkasino.
Jeg tjente normalt på jobben min, men det tok ikke lang tid før lønnen var spilt vekk før regningene var betalt. Det var da jeg tok opp mitt første kredittkort. Siden man enkelt kunne overføre fra kredittkonto til sin egen konto, merket jeg ikke at jeg egentlig var blakk. Selv om husleie og mobil ble betalt, spilte jeg vekk pengene som var til overs som egentlig burde blitt brukt på avdrag til kredittkortet. Det var da jeg fant ut at man kunne fikse et forbrukslån på nett uten medlånstaker.
Hjulene gikk rundt en stund til og man glemte alle problemene rundt penger og personlige problemer.

Til slutt var jeg ikke Ulrike lengre. Jeg fulgte ikke med når noen snakket til meg hjemme, eller så hva som skjedde rundt meg. Jeg husker ikke store deler av disse periodene. Alt jeg tenkte på var hvordan jeg kunne skaffe penger og når jeg kunne spille for å vinne tilbake det jeg hadde tapt. For å få være i fred, fant jeg på unnskyldninger for å slippe og bli med ut, eller hvorfor jeg måtte ta bussen tidligere til jobb. Alt for å få et par minutter ekstra til å spille. Det er helt grusomt å tenke tilbake på hva slags person jeg hadde blitt på grunn av spilleavhengigheten. Siden jeg ikke hadde råd til å være sosial, begynte jeg å isolere meg også. Man kan trygt si at jeg ikke var den moren til barna mine, eller kona til mannen min som jeg pleide å være. Det må ha vært ille for familien min når jeg tenker tilbake.

Nå er du den som er syk

Jeg skjønte i midten av 2017 at jeg var spilleavhengig. Det begynte som små tanker jeg kunne fortrenge. Jeg kunne da umulig være spilleavhengig, for jeg kunne slutte når som helst. Enkelte dager klarte jeg meg helt uten spill, så nei, ikke spilleavhengig. I vesken hadde jeg brosjyren fra hjelpelinjen, men jeg ringte aldri. Det var fastlegen min som hjalp meg til slutt. Hun sendte en henvisning til Bergensklinikkene som er et behandlingssted spesialisert for de med spilleavhengighet. Dette var starten på slutten for min spilleavhengighet.

Den aller største hjelpen fikk jeg fra min mann. Det var en dag jeg ikke kunne forklare hvorfor jeg ikke hadde 350 kroner til sønnen min sitt busskort. Dette var dagen at alt sprakk.
Mannen min hadde plukket meg opp fra jobben i bingolokalet da jeg fortalte at jeg var spilleavhengig.
Han var selvfølgelig sjokkert, men så tok han mine hender i sine og sa:

 «Nå må du se på meg og høre etter! Du har vært der for meg hele tiden, med alle mine sykdommer. Nå er du syk og vi skal klare å komme oss gjennom dette sammen. Nå er det min tur til å stille opp for deg. Jeg elsker deg.»

Dagen etter gikk han til jobben min og forklarte situasjonen slik at jeg slapp å dra tilbake. Han har støttet meg fra dag en og det er jeg utrolig takknemlig for. Uten hans støtte vet jeg ikke om jeg kunne skrevet disse ordene i dag.

Når boblen din sprekker

De hardeste konsekvensene er skyldfølelsen og skammen du bærer med deg. Du føler deg så mindreverdig og ubrukelig, noe som plager meg fortsatt. Jeg håper dette gir seg etter hvert. Før jeg begynte å spille, slet jeg med depresjoner som ble verre etterpå. I dag går jeg til behandling som jeg forventer å fortsette med en periode fremover. Jeg var jo en typisk fluktspiller, så jeg jobber med å lære og håndtere problemer som dukker opp i hverdagen og normalt i et liv.

Skam har preget meg mye og gjør det fortsatt. Man kan få tanker som at “det var bare å ta seg sammen” og tanker om hvordan et oppegående menneske kan gjøre noe slikt. Jeg vil med 100 % sikkerhet si at ingen blir frivillig avhengig, eller er det uten grunn. Det er en sykdom, en diagnose. I det øyeblikket jeg sa i fra til fastlegen og mannen min, føltes det ut som jeg skulle knuses av skammen og jeg ville bare gjemme meg et sted.

Jeg trodde ikke at jeg var den eneste, jeg så jo det hver dag på jobben. Men før boblen din sprekker så tror du virkelig ikke på at du har et problem. Du lever i din egen verden med et tunnelblikk. Når boblen sprekker føler du deg så ensom at det ikke kan beskrives med ord. I gruppeterapi blir man kjent med forskjellige typer mennesker og da skjønner man at «Hei, det er ikke bare meg som er spilleavhengig». Bare det å vite at man ikke er alene, hjelper så mye på veien videre.

Den nye hverdagen

I dag er livet mitt helt annerledes. Nå kan jeg bruke energien på meg selv og mine. Jeg trenger ikke bruke krefter på å lyve om hvordan jeg egentlig har det. Å være åpen om avhengigheten hjelper meg og jobbe med meg selv. Tidligere jobbet hodet mitt hardt for å finne ut hvordan jeg skulle skaffe penger, eller planlegge når jeg kunne spille neste gang. Å være spilleavhengig er som om kroppen er et sted, med hodet lengre fremme.
Nå er begge samlet på samme plass, jeg kan sitte på terrassen og nyte utsikten med sola i bakgrunnen og bare være her og nå.

Jeg har planer for fremtiden min.
Om jeg trives i jobben som helsefagarbeider skal jeg utdanne meg og jeg håper på å få gjeldsordning. Mannen min og jeg feirer sølvbryllup i år som jeg er utrolig takknemlig for, han er en fantastisk og forståelsesfull ektemann.  Jeg håper jeg kan hjelpe noen med min historie.
Jeg skal starte som gruppeleder i Spillavhengighet Norge i Haugesund der jeg ønsker å hjelpe flere og vise dem at det finnes en vei ut selv om den kan være tøff og tung. Det blir bra til slutt!

Spillavhengighet Norge

Spillavhengighet Norge tok meg godt imot fra første stund. De hjelper meg til å ikke føle meg ensom lengre. Har aldri hatt en følelse av å være inkludert i en gruppe før, men hos Spillavhengighet Norge føler jeg dette for første gang. Jeg kan være den personen jeg er på gruppemøtene våre, der ingen dømmer meg for å ha dårlig råd eller slite psykisk. Ingen kommer med en pekefinger og jeg bruker gruppen som et eget lite tilfluktsrom. Jeg gleder meg til å kunne starte en egen gruppe der jeg bor, slik at jeg kan gi andre samme opplevelsen som jeg har fått. Jeg har funnet andre i organisasjonen som jeg kan prate med når jeg har behov. Jeg har funnet venner og mennesker med samme erfaring som meg. Via de digitale gruppemøtene har jeg kommet i kontakt med andre brukere rundt om i landet og fått et nettverk jeg kan lene meg på. Siden jeg skal bli gruppeleder har jeg fått reist med Spillavhengighet Norge og tatt kurs sammen med andre engasjerte frivillige.
Å bli møtt på en så godt møte har hjulpet meg forbli spillefri.

Toppen av isfjellet

Samfunnet må forstå at spilleavhengighet ikke handler om å ta seg sammen. Selve avhengigheten er ofte bare toppen av isfjellet og det ligger ofte mer bak fasaden. Depresjon, flukt fra problemer, spenningen man mangler i hverdagen med mer. Det er mye man jobber med når man jobber for å bli spillefri. Spilleavhengige er en sykdom, vi sliter like mye med avhengigheten vår som rus – og alkoholavhengige.

Rådet mitt til dere som har skjønt at dere har et problem, men ikke tør å be om hjelp er: Gjør det. Si ifra at du har et problem, snakk med fastlegen, noen i familien eller ring til Spillavhengighet Norge. Det krever mye av deg å si de ordene og du kan oppleve å bli knust av følelser. Men det er her du kan begynne å bygge opp et nytt liv. Det er da du gjør deg fri og etter noen dager vil du føle deg mye bedre og lettere. Det er uten tvil en hard kamp å komme seg vekk fra avhengigheten og ikke minst holde seg spillefri. Det finnes mennesker som kan og vil hjelpe deg med det. Etter litt avstand fra spilleboblen vil du kunne se at det er et bedre liv uten spill.

Ta kontakt

Om du ønsker å komme inn i en gruppe, eller prate med noen om spillavhengighet kan du ringe oss 6 dager i uken på telefon: +47 477 00 200. Epost: post@spillavhengighet.no eller om du ønsker å komme inn i en gruppe nær deg: Nettverksgrupper@spillavhengighet.no

Vi har alltid plass til flere og et ønske om å hjelpe alle!