Fra tid til annen får både vi og andre kommentarer fra enkelte som mener at strengt regulert spillpolitikk er overformynderi og en inngripen i voksne folks valgfrihet. Senest i går var dette et tema i forbindelse den nye befolkningsundersøkelsen fra UiB om nordmenns penge- og dataspillproblemer. Her er et svar fra en av våre engasjerte til alle som sitter med de samme tankene om frislipp av spill:

Om streng regulering fungerer slik at Norge har lavere andel spillavhengighet i befolkningen enn andre land med mindre regulering, bør vel det være argument nok til å opprettholde det som faktisk viser seg å fungere? Du må gjerne tenke at du må få bestemme selv om du vil utsette deg selv for avhengighet, men jeg er ganske sikker på at om det hadde gått galt avsted, som det dessverre gjør for noen, så hadde familien din, vennene dine og arbeidsgiveren din som uskyldig hadde blitt rammet av din spilling sett annerledes på det.

Vi kan ikke som nasjon stå og se på at uskyldige barn blir kastet sultne på gata, venner og familie blir rammet både økonomisk og følelsesmessig, arbeidsgivere utsatt for underslag fordi vi lar en avhengighetsskapende bransje som vinner på de som taper mest få fritt spillerom.

Spilleavhengighet rammer flere enn spilleren selv, vi må også tenke på de når vi skal forebygge spilleavhengighet. Vi må forebygge for å sikre friheten til barna av de som er utsatt for å få et problem, slik at de ikke føler de mister friheten sin pga mor eller fars feiltrinn. Frihet til å kunne velge å spise når de er sultne, frihet til å velge klær etter været, frihet til å være med på aktiviteter, frihet til å kunne være barn i stedet for å passe på sin far eller mor som har en lidelse, frihet til å slippe å være skamfull. En manns frihet påvirker andre sin frihet.

Som sagt, vi har lavere andel spilleavhengighet i Norge, det betyr at det fungerer, la oss gå for det som har vist seg å fungere.