Den norske spillpolitikken svikter berørte av spilleavhengighet

Den norske spillpolitikken svikter berørte av spilleavhengighet

Den norske spillpolitikken svikter berørte av spilleavhengighet

Lotteritilsynet og Universitetet i Bergen har akkurat lagt frem den nyeste befolkningsundersøkelsen for pengespillproblemer i Norge og det var dystre konklusjoner.

Antall problemspillere/spilleavhengige har siden forrige undersøkelse økt fra 34 000 til 55 000 og personer i faresonen har økt fra 88 000 til 122 000. Inne i disse tallene vises det også at antall kvinner med problemer knyttet til pengespill har doblet seg.

Dette var det vi fryktet, men vi håpet i det lengste at det ikke skulle være økning. Det minner om situasjonen i Norge før de fysiske automatene forsvant i 2007. Det hele er bare trist og dyster lesing. Økningen av førstegangshenvendelser de siste årene hos oss i Spillavhengighet Norge kan nå også spores til økte problemer i befolkningen.

Befolkningsundersøkelsen viser bare at spilleavhengighet ikke har blitt tatt nok på alvor og kanaliseringspolitikken klarer ikke redusere spilleproblemer i befolkningen.

Hvor mange familier må lide før våre politikere skjønner at dette går feil vei og det vi har i dag ikke fungerer etter intensjonen?

Kanaliseringspolitikken har vi kritisert over lang tid, for den oppfordrer kun Norsk Tipping til å øke sin egen tilstedeværelse i markedet i et håp om å utkonkurrere samtlige utenlandske aktører. Samtidig skal det norske spillselskapet øke sin omsetning for å finansiere idrett, kultur og frivillighet. Tiden er overmoden for skilsmisse mellom Norsk Tipping og dagens overskuddsmottakere.

En lisensordning er heller ingen god løsning, for den vil slippe inn flere tilbydere og øke både konkurransen og markedsføring av pengespill. Da særlig på de farligste spillene som de fleste spilleavhengige sliter med.

Det vi må spørre oss nå er hvordan fremtiden ser ut, for denne utviklingen kan ikke få fortsette. Her er noe av årsaken til hvorfor Spillavhengighet Norge ønsker å se på alternative løsninger for reguleringen av pengespill i Norge. Tallene er et alvorlig varsku og pilene peker i feil retning. Myndighetene har i for lang tid vært for passive med tiltakene mot pengespillproblemer.  Det er helt klart at handlingsplanen mot pengespillproblemer tilføres for lite midler i forhold til antallet organisasjoner og tiltak den omfavner.

Spilleavhengige og pårørende har blitt snakket om lenge, men det har vært for mye prat og for lite handling. De har blitt sviktet i for lang tid.
Hva med å lytte mer på oss som kjenner dette på kroppen?