Mange kvinner i parforhold overlater til mannen å ta store økonomiske avgjørelser. I enkelte situasjoner så blir denne tilliten misbrukt og tilliten blir ødelagt.

Tidligere styreleder i Spillavhengighet Norge, Unni Bergsvenkerud, forteller sin historie. Da hennes mann misbrukte kort og identitet for å opprette lån i hennes navn. Han var hjemme hele dagen og spilte, han fjernet post som hun ikke skulle se, han skrev opp kortdetaljer. Hun ble sittende igjen med en gjeldsordning på 1,5 mill.

Les hele saken fra Varden her Kvinner ruineres av partneren

Når du som spilleavhengig til slutt har spilt bort bort hus, hjem, ekteskap og kort tid etterpå mister jobben, hva gjør du da?? For snart 3 år siden skjedde alle disse tingene i tur og orden i livet mitt og kampen for å overleve begynte. Når dette skjedde hadde jeg vært av og på med spilling, behandling og opprydding av spillegjeld i nærmere 20 år.  Dette har påvirket  økonomi, et ekteskap og familie.  Nå kunne det ikke fortsette mer, det var på tide å si stopp!! Tiden etter er den verste og vanskeligste tiden jeg noen gang har opplevd og nå lang tid etter blir jeg fortsatt skjelven, dårlig og det gjør vondt å tenke på. Det er ikke gjelden eller at huset måtte selges osv. som er det verste, det er bare penger. Det å såre og skuffe de du er glad i, å miste et godt ekteskap, ei god mor til ungene og kone, det er verre.  Det å se de gå videre og at de må starte på et nytt liv for at hun og ungene skal kunne få en litt tryggere hverdag og for å redde de få smuler som er igjen av verdier, det har satt sine spor og har vært og er en tøff og vanskelig prosess å komme igjennom.  Samtidig er jeg glad for at dette skjedde, for jeg tror ikke at jeg hadde kommet meg ut av det spill-helvete som jeg levde i uten. Når jeg i dag ser at de har funnet seg til rette i sine nye liv og at ting går bra, så kan jeg senke skuldrene litt og begynne å se fremover i mitt eget liv uten å måtte bekymre meg for dem. Jeg er og takknemlig og heldig som har et godt forhold til hun jeg var gift med, med tanke på barna.

I dag, nesten 3 år etter at dette skjedde, har jeg snart vært spillefri i like lang tid og livet begynner å se bedre ut. Mye av grunnen til det er behandlingen jeg går til hos Rogaland A-senter, en god og forståelsesfull fastlege og en flott kunderådgiver hos Nav.  Det aller viktigste og beste valget jeg tok var den dagen jeg kom på nettverksmøtene til Spillavhengighet Norge i Stavanger. Der ble jeg møtt av alle de flotte og gode personene som viste en forståelse og omsorg som nesten ikke går an å beskrive. Det resulterte i at jeg i dag sitter i styret til organisasjonen og er regions-koordinator for region vest samt at jeg nå er med og har disse nettverksmøtene her i Stavanger. Jeg har og fått mange gode nye venner og støttespillere gjennom organisasjonen. Det meste av all denne æren skal daglig leder Lill-Tove ha. En mer inspirerende, inkluderende og omsorgsfull person skal du lete lenge etter. Hun har gitt meg muligheten til å bli med på dette laget og det er en utrolig god følelse å få bli med og hjelpe andre med dette problemet.

Når alle kort kom på bordet, for snart 3 år siden, ble det tatt noen viktige valg i livet mitt angående økonomi. Det viktigste var en umyndiggjøring i forhold til økonomi og det å kunne ta opp nye lån og kreditter. Jeg fikk en verge (min bror) til å styre økonomien min, slik at jeg kunne konsentrere meg om spilleavhengigheten og få kontroll på den. Det har vært en stor lettelse og sikkerhet fra dag en, både for meg og de nærmeste rundt meg. Det å vite at den muligheten er lukket er en stor befrielse og som en slags medisin for meg. Jeg er og heldig som har fått vite at jeg kan få søke om en gjeldsordning nr. 2 og denne ligger nå inne til behandling.

Jeg skal være ærlig å si at det har vært en hard kamp for å finne ut av mine rettigheter og få forståelse for problemet innad i de forskjellige offentlige systemer. Det har blitt mange tunge og krevende kamper, men det viser seg at greier du å stå på så kan ting skje. Selv om ting ser ut som de kan ordne seg for meg, er det en bismak å tenke på at systemet som skal ta imot deg når du ligger nede og med luen i hånden, overhode ikke fungerer til tider og det kan virke mer belastende en det er til hjelp. Hadde jeg vært helt alene oppi dette og ikke hatt familie og venner som hadde hjulpet meg, hadde jeg nok ikke vært her i dag, så ærlig må jeg nok være.

På grunn av dette har jeg begynt å sette meg inn i rettigheter rundt gjeld, økonomi osv., for her er det alt for mange som trenger gode råd og tips, som  føler de ikke blir forstått, eller møtt med den hjelpen de har krav på. Vi er heldige som bor i Norge og har mange flotte og gode rettigheter i dette landet. Selv om ting kan se mørkt ut og til tider vanskelig, så finnes det som regel hjelp der ute. Samtidig skal en også vite at det er en tøff kamp å komme seg opp igjen og det stilles noen krav til deg og det er helt i orden, så lenge vi kan se et lys i tunnelen og at alt bare ikke er mørkt kaldt og trist.

Til slutt vil jeg bare si at har du et spill-problem eller kjenner noen som har det, så skal du ikke være redd for å ta kontakt med oss i Spillavhengighet Norge eller andre plasser. Det viktigste er at du forteller dette til noen, slik du kan få fred innvendig til å starte på veien til en spillefri hverdag.

Skrevet av Atle Vestvik

Styremedlem i Spillavhengighet Norge

Annes historie har påvirket mange i det ganske land. Hun setter ansikt på den ytterste konsekvensen for spilleavhengige.
Hun bruker nå sine erfaringer til å påvirke politikere og hun har klare råd på hva som må gjøres.

Anne skal forelese på vårt landsmøte i april. Hun er også med å starter opp den nye nettverksgruppen vår i Jessheim. Oppstart av gruppen er 13. mars kl 18.
Er dette noe du kunne tenkt deg å delta på, så ta kontakt.
Ring eller send sms til 905 32 256 eller send en e-post til nettverksgrupper@spillavhengighet.no

Les hele saken

Sitter og tenker tilbake til da vår sønn var liten gutt. Var nok da hans tiltrekning til spilleautomater ble vekket. Han puttet på noen kroner å vant da en del, for han store summer.

Han ble pappa som 18 åring og kom inn i et samboer forhold. Var og ble en kjempe stolt pappa som var veldig glad i den lille familien sin. Han gikk på skole så økonomien var dårlig. Etter noen måneders samboerforhold fortalte hans samboer at han hadde et spilleproblem og spilte bort det den lille familien skulle leve av. Vi som foreldre ville gjerne ta opp dette med han, men det ville hun ikke, da det var en i hennes familie som hadde tatt det opp med han. Da hadde han lovet å gi seg med spillingen, og var veldig lei seg. Han ville jo det beste for familien sin.

Som foreldre begynte vi å bekymre oss en del nå. Tenkte på om de hadde penger til de faste utgiftene og ikke minst mat på bordet til seg selv og den lille familien sin. Etter enda noen måneder hadde hun tatt med seg deres barn og flyttet ut, når han kom hjem fra skolen.

Nå kom det fram at to banker hadde gitt han lån, som han ikke hadde noen muligheter for å få betalt, uten inntekt. Han oppsøkte hjelp selv i denne perioden.

Som foreldre var dette en forferdelig ting å stå ovenfor. Vi så på en sønn som gikk nesten helt til grunne. Han hadde mistet så mye og kunne ikke se noen vei ut av dette uføret. Han hadde slik angst at han kunne ikke være alene da han hadde masse selvmordstanker. Som foreldre/pårørende så hjelper du barna dine så godt du kan noe vi gjorde.

Vi fikk en smerte og enorm redsel for hva som kunne skje han. Du greier ikke å fungere normalt selv. Det eneste tankene dine er opphengt i er ”hvor er han, spiller han nå, låner han mer penger, kan han skade seg / ta selvmord?”

Hvis han ikke tok telefonen når vi ringte, så reiste vi rundt og prøvde å finne han. Mange netter ble en liggende våken og tenke ” Var det noe jeg kunne gjort ?”

Dette pågikk i flere måneder. Mange kunne si til oss at ”la han ordne opp i livet sitt selv og ta ansvar.” Det er enkelt  for andre å si, men som pårørende til en kjær familiemedlem så blir du jo veldig involvert.

Dette er skrevet i 07 og spilleproblemet som problem ble oppdaget høsten 05,men selv nå i dag, har vi som pårørende/foreldre en indre uro og usikkerhet, problemer med å stole fullt ut på vår sønn, med tanke på hvor og hva han driver med, hva pengene går til osv. Det vil ta tid å bygge opp igjen den tilitten som vi burde ha og senke ”uroen” noe som krever et bredt samarbeid i familien og med andre pårørende.

Pårørende

På det meste stirret Gøran 13 timer inn i denne skjermen. Dataspillet Call of duty var i ferd med å ta over livet til 15-åringen. Han spilte gjerne natten lang – og lurte foreldrene som lå og sov.

– Jeg slo av lyden på tv-en, forteller 15-åringen

Ville ikke innse problemet

Det er gutter som blir avhengig av online-spill. Hittil har det vært lite hjelp å få. Men nå starter et behandlingsopplegg for denne gruppen, i regi av Universitetet i Bergen, Borgestadklinikken og Stiftelsen Bergensklinikkene. Det første i sitt slag, også internasjonalt.

Gøran ville ikke inse problemet – og ble sint på foreldene som blandet seg inn.

Les hele saken

 

Magnus har alltid vært en glad og aktiv gutt som likte å være ute og utforske. Han fikk Playstation da han var 5 år, og han hadde et normalt forhold til spillingen de første årene. Han brukte spill slik som det er meningen man skal bruke dem, som ren underholdning. 

Jeg heter Åse Mette og er alenemor til to fine gutter, Magnus 21 år og Even 9 år.

Vi bor på Myklebostad i Tjeldsund, som er ei lita bygd med ca 50 innbyggere.

Magnus begynte på skolen i -97. Han var veldig sterk faglig, og han trivdes veldig godt på skolen de første årene, da han gikk på skolen i bygda vår. Skolen vår brant ned til grunnen rett før jul i -99, da Magnus gikk i fjerde klasse, og han og resten av elevene i bygda måtte på nyåret begynne på ny skole som ligger 2.5 mil unna. Det var da Magnus begynte å mistrives på skolen, men det var fordi han ble et mobbeoffer fra første dag på den nye skolen. Mobbingen pågikk fra Magnus gikk i fjerde til han hadde fullført tiende.

Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange ganger jeg ble oppringt av skolen fordi Magnus hadde fått juling, og jeg måtte hente ham på skolen og kjøre ham til legen for en sjekk. Legen sa han tok mobbingen på alvor og skulle ta et møte med skolen. Dette ble ikke gjort. Han sa det samme hver gang Magnus måtte dit for å sjekkes for skader. De som mobbet, slo også i stykker fortennene til Magnus med stein, så han måtte til tannlegen og reparere tennene. Skolen tok dessverre ikke mobbingen og julingen på alvor, og gjorde ingenting for å bedre skolemiljøet for Magnus. De fraskrev seg alt ansvar og fornektet at det foregikk mobbing av Magnus.

I årene fra Magnus gikk i fjerde- tom tiendeklasse, hadde jeg veldig mange møter på skolen med klassestyrer og rektor, men det hjalp ikke. Jeg ble ikke tatt på alvor, og de fikk meg bare til å føle meg som en hysterisk mor, som klaget på alt. Jeg var også i kontakt med skolesjefen i kommunen og forklarte for ham hvordan Magnus hadde det på skolen, men det skjedde ingenting. Det var en fortvilt tid for oss alle, ikke minst for Magnus, som i denne tiden begynte å spille tv-spill og flyktet inn i spillverden. Spillet var noe han mestret, og han fikk positive tilbakemeldinger i form av belønninger på spillet.

Da skrev jeg et brev til fylkesmann, der jeg forklarte hvordan skolehverdagen til Magnus var, og at ingen gjorde noe for å få en slutt på det. I dette brevet listet jeg også opp noen eksempler på hva som hadde skjedd. Eksemplene jeg brukte var de episodene hvor jeg hadde blitt oppringt av skolen og hadde måttet hente Magnus på skolen og ta ham med til legesjekk. Fylkesmann sendte kopi av brevet mitt til skolen så de skulle få mulighet til å forklare seg. Svaret fra skolen var nedslående. De skrev i svarbrevet: ” Dette er saker vi ikke har kjennskap til”. Dermed kunne ikke fylkesmann gjøre noe heller. Jeg var på nytt hos legen, nå for å få en henvisning til BUP. Legen lovte på ny at han skulle ta kontakt med skolen, og gjøre noe med saken, og jeg lot ham få en siste sjanse til å gjøre noe.

Det skjedde ikke denne gangen heller, og fortvilelsen min vokste. Jeg fikk på nytt time hos legen og denne gangen forlangte jeg å få en henvisning til BUP. Legen tok da tak i genseren til Magnus, og spurte han hvordan han ville komme seg løs hvis noen angrep ham slik. Magnus prøvde å få seg løs, men klarte det ikke. Hvorpå legen forklarte ham hvordan han skulle komme seg løs. Da kom legen med noe han mente var en god løsning. Jeg skulle kjøre Magnus på karatetrening i Harstad(75 km fra oss) to ganger i uken, for da ville ingen tørre å mobbe ham. Jeg så ikke på det som noen god løsning. Jeg hadde nå nyfødte Even å tenke på også. Noen henvisning til BUP fikk jeg derimot aldri.

PPT ble koblet inn, og hadde et anti mobbe-prosjekt over et helt skoleår, i klassen til Magnus, uten at det reduserte mobbingen. Jeg fortalte representanten fra PPT mot slutten av prosjektet, at jeg vurderte å anmelde skolen for ignorering av mobbingen. Han frarådet meg fra å gjøre dette, da han mente det ville gjøre ting vondt verre, og jeg fulgte hans råd. Det er en avgjørelse jeg har angret på mer enn en gang.

Jeg fikk etter noen år til et samarbeid mellom skolen, barnevernet og meg som foresatt, og for første gang på mange år så jeg positivt på fremtiden. Og på ny ble jeg skuffet. Det samarbeidet hjalp heller ikke, da skolen fortsatte å benekte at det forekom mobbing på skolen.

Jeg ble mer og mer fortvilt over situasjonen, og var så sliten av å sloss mot hele systemet. Jeg isolerte meg til tider, da jeg ikke hadde energi til å være sosial. Og jeg følte på at jeg var blitt ei «sytkjerring». Det som opptok tankene mine var jo hvordan Magnus hadde det. Jeg hadde nå mistet evnen til å kommunisere på et normalt nivå, og øste ut av meg mine bekymringer hvis det var et vennlig menneske som orket å høre på meg. Jeg likte ikke hvordan Magnus hadde det, verken på skolen eller med spillingen, og jeg hatet å se hvordan jeg selv var blitt som menneske. Ei som bare syter og klager, som ingen orker å snakke med.

Da tok jeg kontakt med den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Hun virket som et fornuftig menneske som ville samarbeide med skolen og meg som foresatt, og sette i gang tiltak på skolen.

Jeg kunne ikke tatt mer feil!

Alt hun satte i gang av tiltak gikk på meg som mor. Det hun forventet var at jeg måtte gjøre alt for Magnus, til og med å ta på ham luen før han gikk ut døren på morgenen. Det skulle ikke stilles krav til Magnus, og det ble heller ikke stilt krav til skolen, bare til meg som forelder. Jeg fikk heller ikke lov av henne til å gjøre noen endringer eller ta noen avgjørelser i hverdagen vår, hvis ikke hun hadde godkjent det først.

Magnus drev på dette tidspunktet med kickboksing, og hadde begynt på sin andre termin. Vi hadde nettopp betalt terminkontingenten og kjøpt kickboksing utstyr til Magnus for flere tusen kroner. Da kom psykiatrisk sykepleier og sa at Magnus skulle slutte på kickboksingen og begynne på fotball i stedet. Magnus hadde spilt fotball i flere år mens han gikk på barneskolen, men ble mobbet ut av laget av de samme som mobbet ham på skolen. Derfor syntes jeg det var en dårlig ide at Magnus skulle begynne på fotballen igjen, noe jeg også sa til psykiatrisk sykepleier. Dette brydde ikke psykiatrisk sykepleier seg om, for hun hadde bestem at Magnus skulle begynne på fotball. Jeg følte meg umyndiggjort, og syntes det var helt feil at jeg ikke skulle ha noe å si når det gjaldt ungene mine. Jeg nektet psykiatrisk sykepleier å styre mitt og mine ungers liv. Jeg ringte henne en tidlig morgen og avsluttet samarbeidet med henne. Jeg følte ikke at samarbeidet hadde noe for seg, når det bare gikk på meg som forelder og ikke på skolen, der problemene var. Flere mnd senere oppdaget jeg helt tilfeldighet at hun hadde skrevet et langt brev og sendt det til legen til Magnus, uten å sende meg en kopi. Dette brevet er skrevet senere samme dag som jeg avsluttet samarbeidet med henne.

I dette brevet skriver hun at jeg er en udugelig mor som ikke bryr meg om ungene mine. Og hun skriver at jeg bruker piller. Hvor hun har fått slike ideer fra vet jeg ikke. Hun meldte meg også til barnevernet, da hun mente jeg feilet som mor, fordi jeg ikke ville la henne bestemme over våre liv. Barnevernet kom på hjemmebesøk hos oss, noe de er pålagt å gjøre det når de mottar en bekymringsmelding. De fant ikke noe som indikerte at ungene mine led under omsorgssvikt, så de henla saken.

Jeg var, på bakgrunn av det brevet psykiatrisk sykepleier skrev, hos advokat og meldte henne for brudd på taushetsplikten. Advokaten min sendte brev til fylkeslegen, men når saken kom dit ble den behandlet som en intern sak og jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt lenger. Det ble altså ikke gjort noe i alle de årene Magnus gikk på grunnskolen, og han flyktet mer og mer inn i spillverden. Han kuttet også i denne tiden ut alt av fritidsaktiviteter og brukte mindre og mindre til sammen med de få vennene han hadde. Som mor var det grusomt å se at Magnus isolerte seg med dataspillet og ikke deltok i den virkelige verden.

Magnus begynte på videregående allmennfag etter ungdomsskolen. Der fikk elevene hver sin skole-pc. For Magnus var dette midt i blinken, for da kunne han spille World of Warcraft hele skoledagen. Jeg så nå hvor ødeleggende spillingen var for Magnus, og prøvde å begrense spillingen mest mulig hjemme. Magnus var nå blitt spilleavhengig av dataspill, og ble innesluttet, aggressiv og voldelig av spillingen, og han slet med depresjoner og selvmordstanker. Han uttrykte til stadighet at han ville ta livet av seg, og det er tøft som mor å høre slikt fra sine egne barn. Man føler man har feilet som forelder, selv om man egentlig vet at man har gjort så godt man kan til tross for omstendighetene.

En spilleavhengig blir en racer til å lyve og manipulere, og han brukte selvmords-truslene mot meg for da trakk jeg meg tilbake i frykt for at han skulle gjøre alvor av truslene, og det var jo akkurat det Magnus ville, for da fikk han spille i fred. Etter år med selvmords-trusler orket jeg dem ikke lenger, og dette sa jeg også til Magnus. Han fikk da beskjed om å slutte å true med det, eller gjøre alvor av truslene. Jeg visste jo at han egentlig ikke ville dø, men at han ikke ville leve slik han gjorde, avhengig av dataspillet. De gangene Magnus la på dør i fullt raseri etter en konflikt kom likevel tvilen og redselen. Ville han gjøre alvor av truslene sine denne gangen??

Jeg visste aldri dette før han kom hjem igjen, og jeg så han var i live. Jeg prøvde å skjule min redsel for ham, så han ikke skulle skjønne hvor mye det egentlig gikk inn på meg. Da Magnus ikke kunne bruke selvmords-trusler mot meg lenger, fant han andre ting og true med, og da begynte han å være verbalt stygg med lillebroren sin, Even, og trakasserte ham. Dette var noe han visste gikk veldig inn på meg, og jeg lot ham få lov til å spille for å skjerme Even. Magnus fullførte to år på videregående allmennfag, med elendige karakterer. Han fikk toer i alle fag, men det er mest pga at lærerne vil la ham slippe å ta andre året om igjen.

Etter to år på videregående er Magnus veldig skolelei, og er nå så oppslukt av spillverden at han vil prøve noe annet, noe som ikke krever så stor innsats. Han begynner på Jeløy folkehøyskole, og bruker mesteparten av tiden på skolen til å spille. Her treffer han også andre spillere og de lager sitt eget spillsamfunn. Jeg sitter hjemme i nord og er bekymret for hvordan Magnus har det i Moss. Jeg er redd han ikke tar vare på seg selv, og at han ikke bryr seg om verken hygiene eller mat. Jeg får en bekreftelse på mine mistanker da han kommer hjem til jul, veldig mange kilo lettere en da han dro, og med en koffert full av skittentøy, der ingenting har blitt vasket siden han forlot hjemmet i slutten av august. Klærne måtte vaskes flere ganger for å bli rene igjen. Da han kom hjem etter endt år på folkehøyskolen i mai -09, satt han inne hjemme i 10 mnd, og var i løpet av denne tiden utenfor dørene 5 ganger. Og da var det bare fordi jeg dro ham med meg på butikken, for at han skulle få litt luftforandring. Han driver på dette tidspunktet fortsatt og terroriserer alle rundt seg.

Høsten -09 innrømte Magnus at han var spilleavhengig, og han så galskapen i det han drev med. Jeg la da ned forbud mot å spille online rollespill i mitt hus. Magnus prøvde å overholde dette, uten særlig hell. Han var fremdeles aggressiv og depressiv. Magnus dro i militæret mars -10, men spilte fremdeles. Da han var ferdig på rekruttskolen ble han overført til Haakonsvern i  Bergen.

Etter 2 mnd der som velferdsassistent, ble han overflyttet til sjøkrigsskolen, fordi han ikke hadde de sosiale egenskapene som trengtes i jobben som velferdsassistent. De sosiale ferdighetene har Magnus aldri lært seg pga mobbingen på skolen og isolasjonen pga spillingen. På sjøkrigsskolen ble han administrerende assistent, med oppgaver som vaktmestertjenester og lignende. I løpet av det året Magnus var i militæret, snakket jeg med ham bare et par ganger, og jeg fikk aldri svar på tekstmeldinger jeg sendte ham. Jeg levde i uvissheten om hvordan han hadde det, selv om jeg visste han fremdeles spilte og ble mer og mer depressiv.

Påsken -11 ringer jeg Spillavhengighet-Norge og får prate med noen som vet hva jeg går gjennom, som har gått gjennom slikt selv. Det gjorde godt for meg, for jeg har i alle år fått høre at jeg bare må sette grenser for spillingen til Magnus. Det er ikke så enkelt når avhengigheten først har blitt et faktum.

De hjalp meg også til å komme i kontakt med en tidligere spiller som ville hjelpe Magnus. Dette gjorde han på sin fritid, av ren godvilje. Det var en lettelse at ting falt på plass, og at hjelpen sto klar til Magnus, hvis han ville ha hjelp.

Magnus dimitterte etter fullført førstegangstjeneste 15 mars -11, men jeg hørte ikke noe fra ham. Dagene går, jeg hører fremdeles ikke noe fra ham, og jeg får ikke svar når jeg prøver å ringe eller sende tekstmeldinger, og jeg aner ikke hvor han er eller hva han driver med. Jeg ringer sjøkrigsskolen og får bekreftet at Magnus dimitterte og forlot Bergen 15 mars. Redselen tar meg og jeg lever egentlig i påvente av å får en tlf om at nå har Magnus gjort alvor av truslene sine om selvmord.

Etter en uke begynner jeg å ringe til vennene han har på facebook, og jeg får etter mange telefonsamtaler endelig kontakt med ham. Han sitter hos en spillkamerat i Sarpsborg og spiller online rollespill. Der blir Magnus sittende i 2 ½ mnd, og i løpet av denne tiden bruker han opp alle dimmepengene. Han vet han kan komme hjem når han vil, men han vet også at da må han slutte å spille. Jeg tolererer fremdeles ikke at online rollespill blir spilt i mitt hus.

Men i slutten av mai kommer han heldigvis hjem, han har så vidt penger til flybilletten, og han vil ha hjelp til å slutte å spille. Jeg har vel aldri vært så glad for noe i hele mitt liv, som jeg ble da Magnus kom hjem. Han så helt forferdelig ut da han kom hjem. Han var utkjørt fysisk og mentalt, og redd for hvordan han ble mottatt da han kom hjem. Han var redd for at vi skulle avvise ham og la ham seile i sin egen sjø, men han håpet på å bli tatt imot med åpne armer.

Han ble selvfølgelig tatt imot med veldig åpne armer. Jeg var bare veldig glad for å få ham hjem.   Kampen er ikke over for Magnus nå, det er egentlig nå den begynner. I 1 ½ mnd etter hjemkomsten slet han med abstinenser, og han brukte lang tid på å snu døgnet på rett kjøl igjen. En spilleavhengig lever og spiller om natten, og sover om dagen.

Magnus må nå lære seg å leve et normalt liv uten spill, og han går i terapi for å lære seg å takle de tankene og følelsene han har undertrykt i alle de årene han har spilt. Han må også lære seg de sosiale kodene og det å omgås folk sosialt.

Magnus har nå endelig blitt en bror for Even, og jeg tør endelig la dem være hjemme alene. Det har jeg ikke tort i det hele tatt de årene Magnus spilte. Jeg var redd for hva Magnus kunne finne på å gjøre med broren sin. Ikke at jeg tror Magnus ville gjort ham noe med vilje, men i affekt.

Nå slipper jeg heldigvis tenke på det, og det er en stor lettelse for hele familien. Både mine foreldre, min bror og resten av vår familie er glad for at Magnus nå har begynt på livet. Etter at Magnus kom hjem og sluttet og spille, har vi snakket mye om det som har skjedd de årene han spilte. Både om hvordan spillingen hans påvirket oss alle og hvilke tanker og følelser vi har hatt.

Det Magnus setter mest pris på i dag, er at jeg aldri ga han opp, og tok imot ham med åpne armer, til tross for alt han hadde gjort mot meg.

Et utsagn Magnus har sagt etter at han har sluttet og spille, og som har betydd mye for meg er:

 “Hvis du hadde gitt opp mamma, da hadde jeg også gjort det” 

Magnus Østland forteller en sterk historie om hvordan han klarte og slutte med og spille.

Jeg hadde selvmordstanker hver dag, forteller han i intervjuet.

Magnus Østland (21) ble så avhengig av dataspillet World of Warcraft at han til slutt bare hadde et valg. – Det sto mellom å drepe meg selv, eller å slutte å spille, sier han.

Klikk her for å lese mer og se film.

En Spillavhengig forteller:

Skrevet av Spillavhengighet Norge for den det gjelder.

Jeg har nå kommet dit at jeg faktisk ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg har lagt meg flat og fortalt/innrømmet ALT til både samboer, nav, kreditorer, psykolog og ikke minst meg selv.

Jeg har hatt så mange nedturer det siste halve året at jeg faktisk ikke skjønner at jeg fremdeles er her, men har også hatt noen bittesmå oppturer. Dette sliter noe helt forferdelig på.

Penger, det er jo bare penger, ja få meg til å tro at det bare er penger. Penger styrer hele livet vårt, uten dem kommer vi faktisk ikke langt, alt koster. Jeg tenker faktisk ikke på mat, klær osv.

Jeg sitter på lunsjrommet og nå skal det samles inn til gavekasse. Selvfølgelig, det er en jo med på. Det er bare så synd at gårsdagens lønn allerede har gått til regninger. De sier at det er jo bare 100 kr. på hver. For meg er 100 kr. faktisk sykt mye penger når du ikke har dem.

Så er det gutten min, han skal på leirskole. Jeg har ingen penger til det heller.

Alt koster. Tannlegetimen min måtte jeg avbestille, det får vente. Jenta mi skal ha korpsseminar, med etterfølgende bazar. Det er bare noen hundrelapper her og der, men jeg har faktisk ikke de hundrelappene. Da blir det min samboer (far til barna) som må betale. Jeg har meg selv å takke.

Jeg vet det så inderlig godt og jeg hater å se at jeg ikke klarer å gi barna mine det de trenger. Jeg har prøvd mitt aller beste for å få til dette. Nå har jeg 10 kreditorer, før hadde jeg 13 og kun en bank.

Jeg har vært villig til å samle noen kort for å få ned renta. Det var en av mine oppturer og jeg øynet håp. Det ble kun for en stakket stund. Alt hjelper, men det er ikke nok. Jeg er så utrolig sliten av å tenke løsninger. Jeg har en 100% stilling og jobber alt jeg kan av overtid der. Jeg har også en bijobb, hvor jeg jobber ca. 10 timer i mnd. Denne mnd. har jeg faktisk bare hatt fri en eneste søndag. Jeg er kjempesliten, men fikk ihvertfall noen ekstra tusen kroner på konto. Så klart går ikke dette i lengden.

Jeg skulle hatt briller, men det kan jeg faktisk ikke kjøpe for det har jeg ikke penger til. Min samboer/forlovede kan jeg bare rose. Det er hans fortjeneste at jeg fremdeles er her. Så klart ble han sint, sint som bare det. Det er en av de få gangene jeg har sett han grine og vi har vært sammen i 25 år. Han gikk helt i kjelleren, men den evnen han har til å fokusere på er helt unik. Som han sier: ” Jeg spenner ikke noen som allerede ligger nede.” Nå er det gått 6 mnd. siden denne samtalen fant sted og den dagen var en psykisk påkjenning som ikke kan forklares. Vi har snakket hver eneste dag om hva vi skal gjøre eller rettere sagt hva jeg skal gjøre.

Første gang han nevnte at jeg burde snakke med noen om dette, så knakk jeg sammen, men tok utfordringen og snakket med min bror. Jeg meldte meg også på en nettbasert behandling som var super for meg ihvertfall. Det var godt å få luftet tankene sine med en totalt utenforstående.

Så kom det neste da, at dette klarer vi ikke uten hjelp, kreditorene måtte kontaktes for å få til en ordning. Det prøvde jeg, uten hell.

Neste steg var å kontakte nav for å få gjeldshjelp. De ringte først etter 10 dager og da hadde jeg allerede kontaktet et firma og betalt de for å se på saken. Rettere sagt, min samboer betalte. Konklusjonen var: «Kontakt namsmannen for gjeldsordning for dette går ikke. Ingen kreditorer vil imøtekomme” Da var det neste skritt, namsmannen og neste avslag, gjelden er for ny til at jeg kan få gjeldsordning.

Nå venter jeg på et møte med nav, der jeg først startet, for å se om de kan bidra med noe. Jeg vil jo betale og betaler. Jeg har ennå ikke pådratt meg inkasso. Min samboer betaler alt annet og det er ikke en løsning. ALT dette p.g.a. de jæ … spilleautomatene på nett……..

Jeg har ikke spilt siden august og tro meg ALDRI mer. Jeg håper alle som skulle komme til å lese dette ender opp med samme konklusjon. Jeg har vunnet store penger på automatene, og ja jeg har spilt vekk hele gevinsten + sitter nå med gjeld opp over ørene.

Jeg har vært spilleavhengig i mer enn 10 år og har hatt et spillestopp, men havnet utpå igjen. Denne gangen er jeg så fokusert og forbanna at de skal ikke knekke meg. Jeg har ikke tenkt en tanke om å spille og skal aldri dit igjen. OM jeg hadde fått samla noe gjeld så kunne jeg klart dette, men det går noen mnd. og så klarer en det ikke lenger. Kabalen går ikke opp.

Vi har 3 barn som alle har sine forskjellige behov. Vi har hus, bil og vi har gode jobber, men sitter med manko på konto hele tiden. Vi har foreløpig valgt å fortsette forholdet, mye p.g.a. barna, men som han sier så må jeg klare å ordne opp i dette. Han kan ikke ta opp lån en gang til, (refinansierte sist) men da var det snakk om et mye mindre beløp og jeg er helt enig. Dette må jeg ordne opp i sjøl og han støtter meg hele veien. Jeg eier ingenting. Ikke bil, ikke hus eller noe, alt står på han. Da tenker jeg at sosialhjelp må bli løsningen for meg en stund fremover til jeg evt. kan søke om gjeldsordning igjen. Jeg er kjempesliten av alle tankene som hele tiden er der, men skal klare det på et vis. Det har jeg bestemt meg for.

Karl Tonny Kvernmo, som driver Valdres høyfjellshotell, var tidligere avhengig av automatspill. I løpet av ti år spilte han bort flere millioner kroner. Likevel sier han det verste ikke var at pengene ble borte, men all tiden som forsvant.
“Det lengste jeg har stått på en automat er 19 timer.” sier han.

– Jeg fikk andre til å gå og veksle for meg, for jeg kunne ikke gå fra automaten. Jeg visste jo at den ikke sto der for at jeg skulle tjene penger, men jeg hadde en sånn trang, forteller Kvernmo.

Spilleavhengighet sprer seg til nye arenaer.

Med den teknologiske utviklingen kommer små duppeditter i fleng som skal hjelpe oss å spare tid, også kommer det like mange som får oss til å bruke opp den tiden vi har spart.En del av dem kan lastes ned som spill til datamaskinen eller applikasjoner til telefonen. For noen kan det bli et problem.

Les hele saken

Opplevelser som pårørende til en spilleavhengig

Skrevet av Lill-Tove Bergmo Leder i Spillavhengighet Norge Region Nord, og styreleder Spillavhengighet Norge nasjonalt.

Sommeren 2000 sto jeg brud og sa ja til min fremtidige ektemann. Det var en perfekt dag og en perfekt start på et liv i lag. Lite viste jeg da at min mann faktisk var midt i sitt verste mareritt som en spilleavhengig.Kort tid etter bryllupet begynte han å endre seg fra å være en glad og omtenksom ektemann til å bli en kald og aggressiv ektemann.

Samtidig som disse endringene kom, kom meldingen om at barn nr 2 var på tur. Dermed slo jeg to og to sammen og fant ut at det var mine hormonforstyrrelser som gjorde at jeg oppfattet han på den negative måten. Ukene gikk til mnd og ingenting ble bedre. Økonomien hanglet og jeg kunne ikke skjønne hvor alle pengene ble av. Vi var konstant blakke, det var aldri nok penger til verken husholdningen eller til alle regningene. Jeg prøvde gjentatte ganger å ta det opp med min mann, men han ble alltid unnvikende og kald.

FLINK TIL Å BORTFORKLARE

Jeg så at posten hans alltid ble lagt tilside, men den gang så jeg ikke på det som et tegn på at noe var galt. Heller ikke når alle rundt oss sa at han sto mye nede i sentrum å spilte på automatene. Han kunne bortforklare pengebruken med de utroligste unnskyldninger fra enslige mødre, som ikke hadde mat til barna sine eller at banken hadde rotet pengene bort, eller at han hadde mistet dem osv. Alt dette var klare tegn på at noe var galt, men jeg forsto fremdeles ikke hva som var galt. De siste ukene før sannheten kom, begynte arbeidsgiveren til min mann å ringe omtrentlig hverdag, å det var alltid de økonomiske oppgjørene som var problemet. Da begynte jeg å virkelig lure på hva som skjer, og jeg skal innrømme at jeg lenge trudde et var en annen kvinne i hans liv. Han var også blitt helt kald mot meg og viste ingen interesse for meg i det hele tatt. På dette tidspunktet var livet veldig svart, vi var nygifte og dette skulle være en lykkelig tid, i stedet var det bare krangling og elendighet, så opp i alt dette hadde jeg et veldig fysisk belastende svangerskap.

SANNHETEN KOMMER FREM

I slutten av oktober samme år kom sannheten frem i lyset, denne mandagen kommer jeg aldri til å glemme, men denne dagen ble et vendepunkt for oss som ektepar. Etter en hel helg med krangling om penger som var blitt borte var det godt at han dro på jobb som vanlig. Jeg var ganske nedbrutt og fortvilt, for jeg fikk ikke noe skikkelig svar og jeg skjønte at det var løgn i lufta. Jeg fikk besøk samme dag av en god venninne, jeg fortalte hele fortvilelsen min til henne. Hun overasket meg ved å si ”er du sikker på at han ikke har et spilleproblem”. Denne setningen var som et slag i ansiktet på meg, for jeg hadde bare så vidt turt å tenke den tanken. Vi ble sittende å prate frem og tilbake i flere timer. Dette ga meg mot til å ta tak i problemet en gang for alle, nå var det NOK. Etter at hun var dratt, fant jeg frem all post han hadde unnlatt å åpne, etter hvert som jeg åpnet brevene fikk jeg bare mer og mer fortvilelse og sinne, for der var det kreditter på kreditter som dukket opp. Følelsene som raste gjennom meg da er ikke mulig å beskrive med ord. I et siste desperat håp om at dette ikke var sant, ringte jeg vår sparebank i et håp om at dem skulle si til meg at disse kredittene ikke var tilfelle, men en feil fra dem. Som dere sikkert forstår så var nok kredittene gyldig og det var min mann som hadde hentet dem ut.

KONFRONTASJON

Jeg satt i sjokk og vantro å kunne bare ikke forstå alt som skjedde rundt meg. Det neste jeg gjorde var å ringe min mann, som jeg da viste var ca bare et kvarter unna på jobb. Jeg ba han hente vår sønn og bringe han til sin mor, deretter hadde han med å komme hjem. Så sa jeg at den tiden du bruker på hjemturen er den tiden du har på å tenke over at nå er tiden inne for å være ærlig, hvis ikke ville jeg pakke mine saker og dra min vei.
Da han omsider kom inn døren her hjemme var han utrolig trist og han gråt i strie strømmer. Jeg fikk skikkelig problemer med å holde maska når jeg la frem alle de papirene jeg hadde funnet, og samtidig ba om å få vite hvor alle pengene var blitt av. Da han satt seg ned sa han bare ”du vet hvor de pengene er”. Jeg fikk en forferdelig følelse i meg, det gikk en slags iskald elektrisitet gjennom kroppen da jeg skjønte at pengene var spilt bort.
Han la alle kort på bordet den kvelden, -trodde jeg. Da han var ferdig var jeg målløs, jeg hadde ikke ord og jeg kunne ikke skjønne at det var mulig å spille vekk både sparepenger, jobboppgjør og lånte penger. Jeg tok bilen og kjørte en lang tur for å samle tankene. Deretter dro jeg hjem med en beslutning om at dette skal vi klare, for tross alt så var det bare noen måneder siden jeg hadde stått i kirken å sagt ja til han i så vel onde som gode dager. Han ble veldig takknemlig og kjente en enorm lettelse for å slippe å lyve noe mer. I dag pleie vi si at vi startet vårt ekteskap med de vonde dagene først.

HVOR SKULLE JEG FÅ HJELP?

I dagene etter tok jeg kontakt med alle mulige instanser for å be om hjelp. Det var en forferdelig prosess for det fantes ingen hjelp å få. Til slutt ringte jeg opplysningen og der sa jeg at jeg har en ”spillegal” mann å vi trenger hjelp. Den hyggelige damen i andre enden vil jeg sent glemme, hun var så utrolig forståelsesfull og lette desperat i hele landet etter noe som kunne hjelpe. Å vi fikk napp, det fantes et tilbud sør i landet på en plass som hete Renåvangen. Det var et intensivt kurs som gikk over to ulike uker. Min mann var heldig og fikk plass der etter bare noen uker.
Denne behandlingen kostet en god del penger, og i tillegg var vi nødt å reise til sør som også kostet en del, var det noe vi ikke hadde så var det penger, dermed begynte en ny kamp før den første var over. Igjen tok jeg telefonen fatt og ringte til alle mulige steder for å få hjelp.Til slutt endte jeg hos fylkesmannen, jeg fortalte om min fortvilelse og om hvordan sosial etaten hadde avvist meg fordi dette var et ukjent problem. Han var en meget snill mann og sa at dette skal orden seg, så i neste omgang fikk vi hjelp på sosialetaten til å dekke oppholdet og reisene til behandlingsstedet.

EN TREDJE KAMP

Når dette var på plass dukket det opp enda et problem, å det var penger som var lånt både lovlig og ikke lovlig. Dette måtte gjøres opp på kort tid. Dermed var vi i gang med en tredje kamp, denne gangen gikk vi til vår bank og min mann måtte legge alle kort på bordet om hva han hadde gjort og at vi sto å fare for å miste alt vi eide og hadde. Banken var forståelsesfull og vi fikk hjelpe til å refinansiere all gjeld han hadde skaffet seg. Dermed kunne vi slappe litt av. For meg var det tungt å skrive under disse papirene for jeg kjente bitterheten vokste i meg, og jeg syns de var så ufatelig urettferdig å måtte sitte med denne gjelden som vi ikke hadde noen igjen for. Denne lille lettelsen for at økonomien var kommet i strukturerte forhold var kortvarig, for det kom enda flere kreditter frem som han ikke hadde turt å fortelle om. Det fordi han var sikker på at jeg kom til ¨å forlate han. Dermed var kamp nr fire i gang. Denne gangen fikk jeg penger av et nært familiemedlem, men min mann fikk beskjed om at dette var et lån som skulle betales tilbake vist han spilte på automatene flere ganger.
Som sagt så var jeg gravid og det i 21 uke, som kan være en kritisk tid i et svangerskap. Når alle disse problemstillingene var på plass, det være seg både behandling, jobb og økonomi fikk jeg en voldsom smerte gjennom kroppen. Da viste det seg at jeg var på tur å føde. Så da var kamp nr 5 i gang. De antok at det var alle de psykiske påkjenningene som startet fødselen. I panikken ble jeg sendt på sykehuset og der ble alt tilrettelagt for en prematur fødsel. Jeg var vetta skremt og ble ekstremt sint på min mann for jeg følte at dette var hans feil. Jeg var helt fortvilt og bare gråt. Til all hell for oss stoppet fødselen og jeg kunne dra hjem igjen, enda like gravid, men da med beskjed om og ikke stresse. Vel det var lettere sagt enn gjort. Hvordan skal man klare det når man vet at hele familien står på spill pga spilleavhengigheten til sin egen mann.

TILTAK OG NY TILLIT

Vi var heldige, etter endt behandling hadde min mann fått seg en skrekkopplevelse og han innså hva han hadde gjort og hva som ville skje hvis han ikke sluttet å spille. Så nå gjensto det å bygge opp tilliten og forholdet igjen, og forberede oss på å ta imot ett nytt familiemedlem. Jeg krevde noen tiltak på plass fra han etter endt behandling. Dette er tiltakene jeg krevde:

  • Samtale terapi. (dette gjorde vi i 1,5 år).
  • Jeg overtok alt av økonomi og sperret kontoen. (dette hadde jeg i nesten 2 år)
  • Ringte til kreditt selskap og fortalte at han var en spilleavhengig.
  • Informerte alle venner og familie.
  • Han måtte skrive dagbok.
  • Kontrakt mellom oss om at vist han fikk lyst til å spille, skulle han ringe meg.
  • Han fikk kontanter 1 gang pr uke, måtte legge frem kvittering på alt av penger. (dette gjorde vi i ca 1 år)
  • Sette seg sparemål, etter 3 år fikk vi nytt kjøkken etter 5 år kjøpte vi campingvogn.
  • Jeg hadde jevnlig kontakt med arbeidsgiveren hans ang den økonomiske delen på jobben.

Alle disse tiltakene er tøffe å gjennomføre for begge parter, vi begge hadde det tungt fysisk og psykisk i denne første tiden. Da vårt nyfødte barn enda i tillegg til alt dette holdt på å dø fra oss, trudde vi virkelig at nå ville hele ekteskapet gå i oppløsning, men heldigvis klarte vi oss gjennom alle disse kampene. Etter hvert som tiden gikk ble det en lettere hverdag, han sprakk aldri og jeg begynte gradvis å stole på han igjen. Etter ca et halvt år gikk jeg på en kjempe smell, da fikk jeg en voldsom depresjon av alt det vi hadde vært i gjennom. Jeg hadde i hele denne tiden glemt å ta vare på meg selv, jeg hadde kun fokusert på å få familien min på bena igjen. Det var tungt å komme ut av den depresjonen, men vi hadde allerede da etablert terapi samtaler så disse ble min redning ut. Det å se hvordan samvittigheten tappet min mann for krefter var det som fikk meg til å skjønne at jeg må vise tillit til han for at vi skal klare dette.

SØK HJELP HOS ANDRE SOMN HAR OPPLEV DET

I dag er det over 12 år siden denne ulykkelige mandagen. Vi har det bra i dag og jeg stoler på han igjen. Av den årsak ønsker jeg å dele min historie. Jeg vil formidle at selv om det er tøft mens det står på så er det håp om å komme gjennom det med forhold og familie i behold. Det som har vært viktigst for oss er å ta en dag av gangen, og bearbeidet alle følelsene som kommer underveis.På mange måter er det en sorgreaksjon man opplever i tiden etterpå, for først får du sjokk, så blir du sint så kommer depresjonen og til slutt må man akseptere det å lære seg å leve med det. Som jeg ser det i dag så er det verdt det, selv om jeg skulle ønske at dette aldri hadde skjedd, men jeg prøver å tenke på det positive som er at vi i dag er veldig knytta til hverandre og verdens beste venner. Jeg er utrolig stolt av min mann for at han klarte å slutte med spillingen og pga det fortjener han at vi fremdeles er en familie. Mitt råd til andre pårørende der ute er at søk hjelp, prat med andre som har opplevd det. Hør på hva ditt indre forteller deg, som regel så er det, det som blir det riktige å gjøre, enten det betyr å prøve å holde ut eller å innse at dette makter jeg ikke. Det er kun vi selv som kan ta vare på oss selv å vite hva som er det rette å gjøre.

Lykke til, stå på. Det nytter.

De beste ønsker fra 
Lill-Tove Bergmo.