Fra tid til annen får både vi og andre kommentarer fra enkelte som mener at strengt regulert spillpolitikk er overformynderi og en inngripen i voksne folks valgfrihet. Senest i går var dette et tema i forbindelse den nye befolkningsundersøkelsen fra UiB om nordmenns penge- og dataspillproblemer. Her er et svar fra en av våre engasjerte til alle som sitter med de samme tankene om frislipp av spill:

Om streng regulering fungerer slik at Norge har lavere andel spillavhengighet i befolkningen enn andre land med mindre regulering, bør vel det være argument nok til å opprettholde det som faktisk viser seg å fungere? Du må gjerne tenke at du må få bestemme selv om du vil utsette deg selv for avhengighet, men jeg er ganske sikker på at om det hadde gått galt avsted, som det dessverre gjør for noen, så hadde familien din, vennene dine og arbeidsgiveren din som uskyldig hadde blitt rammet av din spilling sett annerledes på det.

Vi kan ikke som nasjon stå og se på at uskyldige barn blir kastet sultne på gata, venner og familie blir rammet både økonomisk og følelsesmessig, arbeidsgivere utsatt for underslag fordi vi lar en avhengighetsskapende bransje som vinner på de som taper mest få fritt spillerom.

Spilleavhengighet rammer flere enn spilleren selv, vi må også tenke på de når vi skal forebygge spilleavhengighet. Vi må forebygge for å sikre friheten til barna av de som er utsatt for å få et problem, slik at de ikke føler de mister friheten sin pga mor eller fars feiltrinn. Frihet til å kunne velge å spise når de er sultne, frihet til å velge klær etter været, frihet til å være med på aktiviteter, frihet til å kunne være barn i stedet for å passe på sin far eller mor som har en lidelse, frihet til å slippe å være skamfull. En manns frihet påvirker andre sin frihet.

Som sagt, vi har lavere andel spilleavhengighet i Norge, det betyr at det fungerer, la oss gå for det som har vist seg å fungere.

MER SPILL GIR FLERE SPILLERE SOM IGJEN FØRER TIL FLERE KONSEKVENSER

Skrevet av Lill-Tove Bergmo
Leder, Spillavhengighet Norge.

Av alle samtaler man har med familier som er berørt avspillavhengighet, så er det noen som fester seg fast i hukommelsen.

Har nylig hatt en slik samtale. Det gir grobunn til mange tanker om det som skjer i spillpolitikken i dag. Det utvikles nye spill og det blir mer og mer tilbud på nye arenaer. Den nye regjerningen skal til og med utrede muligheten for å slippe inn enda flere spilltilbydere. Altså finnes det ingen ende på hvor mye spill vi skal ha i samfunnet.

Ett tynnslipt argument som brukes mye er at ved å slippe alle selskaper inn på det Norske markedet gjennom en lisens, så påstås det at det blir bedre kontroll, samtidig som at alle pengene som går over landegrensene blir stoppet.
Jeg tror ikke at kontroll er det viktigste for regjeringen, men PENGENE. Av dagens regjerende politikere, så er det penger, penger og atter penger de snakker om. Ikke et ord om spilleavhengighet. Ikke engang Kulturministeren har jeg hørt si noe om dette. Hun er da virkelig overhodet på spillpolitikken i Norge. Desto viktigere blir det at vi som erfarer dette og snakker med de berørte sier noe om konsekvensene. 
Det blir vår jobb å være de berørtes talerør.

Jeg skulle ønske at alle de som “roper” høyt om hvor viktig det er at vi har et spilltilbud, kunne ha snakket med disse familiene. Da ville kanskje lysten til å samle inn mer penger på andres bekostning blitt noe dempet og man i felleskap kunne tatt vare på hverandre.

Det er lett å snu ryggen til det som ikke anfekte oss selv.  Mange bruker ordet “Siste kommuniststat” osv. i sin kamp om å forsvare valgfriheten når reguleringer på spill skal gjøres.

Ett annet argument i forsvarstalene er ofte ” Hvorfor skal vi lide fordi noen ikke klarer å kontrollere sin egen spilling?”
Man kan jo snu på det. ”Skal vi slutte å bry oss om de som får problemer i vårt eget samfunn?” ”Hvorfor skal det være greit at noen barn mister sine hjem, fordi du trenger å ha et spilltilbud?” Tror du at du kanskje ville tenkt annerledes, dersom det var dine foreldre, eller dine barn eller din ektefelle som satt deg i denne situasjonen?

Eller skal vi bare sende alle som ikke kan kontrollere sin egen spilling på en <<øde øy>>, da sammen med alle andre som sliter med avhengighet i en eller annen form. Er det løsningen for dere som på død og liv ikke vil ha reguleringer? Det er jo tydelig at disse menneskene som ”ødelegger” valgfriheten ikke passer inn i samfunnet vårt.

Tror ikke folk flest egentlig tenker over hvor mange som faktisk rammes av spillmedaljens bakside. Det er ikke bare spilleren. Spilleren har som regel en familie, en jobb, et hjem og venner.

Noe som er paradoksalt i dette er at skulle du derimot bli millionær på spill, så får du tilbud om gratis økonomirådgivning for å forvalte pengene. Blir du en spilleavhengig må du stå i kø hos NAV i håp om å komme til en hjelpsom gjeldsrådgiver.

Et slagord i en reklame er ”Vi gir drømmen en sjanse”

Spillavhengighet Norge sitt slagord blir da ” Vi gir en skulder å gråte på når drømmen braste”.

Den værste reklamen er uten tvil av personlig karakter. Om du ønsker å avslutte en konto, ja da får du telefon med tilbud om både gaver og bonuser. Dette av såkalte lojalitetspersoner som selskapene kaller de. De gjør alt annet enn å hjelpe deg å slutte. Denne type reklame er det disse spillaktørene som vil inn i det Norske Markedet utøver. ”Er det ansvarlig?” Nei, når disse pr i dag ikke kan vise ansvarlighet i sin egen markedsføring, så er det ingen grunn til å tro at det blir bedre med lisens.

Tilbake til samtalen:
I den her samtalen fikk jeg høre om barn som har mistet sitt hjem, en familie er totalt ruinert og det er ingen hjelp å få fra det offentlige. Skilsmissen er et faktum og familien splittes fullstendig. 
Må innrømme at jeg tenker på de barna som opplever den her siden av spill. De opplever at spill har ødelagt familien, hjemmet og mange andre viktige elementer i et barns liv. Dette samtidig med at de vokser opp med spillreklamer som ingen ende har, det i alle kanaler og til alle døgnets tider. 
Er det virkelig det vi vil at våre barn skal vokse opp med?

Også jeg skjønner at spill er kommet for å bli, men jeg skjønner ikke nødvendigheten med all reklame, all motstand mot reguleringer og det konstante jaget på utvikling og penger. 

Jeg gråt når samtalen var over og jeg er evig takknemlig for at min familie fikk hjelp i tide, for det er ingen selvfølge at familiene får hjelp, enda vi skilter med år 2014. Ironisk nok, så kommer det i stor grad an på hvor du bor i dette langstrakte landet.

Jeg vil samtidig si at jeg er umåtelig stolt av mine kolleger og venner i organisasjonen Spillavhengighet Norge. De bruker av sin egen fritid og har ingen lønn for å gi uvurderlig støtte til spillere og pårørende som i mange tilfeller ikke har et offentlig tilbud å støtte seg til.