• Hjem
  • Erfaringer
  • Voksne

Innrømmer egen spillavhengighet

En Spillavhengig forteller:

Skrevet av Spillavhengighet Norge for den det gjelder.

Jeg har nå kommet dit at jeg faktisk ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg har lagt meg flat og fortalt/innrømmet ALT til både samboer, nav, kreditorer, psykolog og ikke minst meg selv.

Jeg har hatt så mange nedturer det siste halve året at jeg faktisk ikke skjønner at jeg fremdeles er her, men har også hatt noen bittesmå oppturer. Dette sliter noe helt forferdelig på.

Penger, det er jo bare penger, ja få meg til å tro at det bare er penger. Penger styrer hele livet vårt, uten dem kommer vi faktisk ikke langt, alt koster. Jeg tenker faktisk ikke på mat, klær osv.

Jeg sitter på lunsjrommet og nå skal det samles inn til gavekasse. Selvfølgelig, det er en jo med på. Det er bare så synd at gårsdagens lønn allerede har gått til regninger. De sier at det er jo bare 100 kr. på hver. For meg er 100 kr. faktisk sykt mye penger når du ikke har dem.

Så er det gutten min, han skal på leirskole. Jeg har ingen penger til det heller.

Alt koster. Tannlegetimen min måtte jeg avbestille, det får vente. Jenta mi skal ha korpsseminar, med etterfølgende bazar. Det er bare noen hundrelapper her og der, men jeg har faktisk ikke de hundrelappene. Da blir det min samboer (far til barna) som må betale. Jeg har meg selv å takke.

Jeg vet det så inderlig godt og jeg hater å se at jeg ikke klarer å gi barna mine det de trenger. Jeg har prøvd mitt aller beste for å få til dette. Nå har jeg 10 kreditorer, før hadde jeg 13 og kun en bank.

Jeg har vært villig til å samle noen kort for å få ned renta. Det var en av mine oppturer og jeg øynet håp. Det ble kun for en stakket stund. Alt hjelper, men det er ikke nok. Jeg er så utrolig sliten av å tenke løsninger. Jeg har en 100% stilling og jobber alt jeg kan av overtid der. Jeg har også en bijobb, hvor jeg jobber ca. 10 timer i mnd. Denne mnd. har jeg faktisk bare hatt fri en eneste søndag. Jeg er kjempesliten, men fikk ihvertfall noen ekstra tusen kroner på konto. Så klart går ikke dette i lengden.

Jeg skulle hatt briller, men det kan jeg faktisk ikke kjøpe for det har jeg ikke penger til. Min samboer/forlovede kan jeg bare rose. Det er hans fortjeneste at jeg fremdeles er her. Så klart ble han sint, sint som bare det. Det er en av de få gangene jeg har sett han grine og vi har vært sammen i 25 år. Han gikk helt i kjelleren, men den evnen han har til å fokusere på er helt unik. Som han sier: " Jeg spenner ikke noen som allerede ligger nede." Nå er det gått 6 mnd. siden denne samtalen fant sted og den dagen var en psykisk påkjenning som ikke kan forklares. Vi har snakket hver eneste dag om hva vi skal gjøre eller rettere sagt hva jeg skal gjøre.

Første gang han nevnte at jeg burde snakke med noen om dette, så knakk jeg sammen, men tok utfordringen og snakket med min bror. Jeg meldte meg også på en nettbasert behandling som var super for meg ihvertfall. Det var godt å få luftet tankene sine med en totalt utenforstående.

Så kom det neste da, at dette klarer vi ikke uten hjelp, kreditorene måtte kontaktes for å få til en ordning. Det prøvde jeg, uten hell.

Neste steg var å kontakte nav for å få gjeldshjelp. De ringte først etter 10 dager og da hadde jeg allerede kontaktet et firma og betalt de for å se på saken. Rettere sagt, min samboer betalte. Konklusjonen var: «Kontakt namsmannen for gjeldsordning for dette går ikke. Ingen kreditorer vil imøtekomme" Da var det neste skritt, namsmannen og neste avslag, gjelden er for ny til at jeg kan få gjeldsordning.

Nå venter jeg på et møte med nav, der jeg først startet, for å se om de kan bidra med noe. Jeg vil jo betale og betaler. Jeg har ennå ikke pådratt meg inkasso. Min samboer betaler alt annet og det er ikke en løsning. ALT dette p.g.a. de jæ ... spilleautomatene på nett........

Jeg har ikke spilt siden august og tro meg ALDRI mer. Jeg håper alle som skulle komme til å lese dette ender opp med samme konklusjon. Jeg har vunnet store penger på automatene, og ja jeg har spilt vekk hele gevinsten + sitter nå med gjeld opp over ørene.

Jeg har vært spilleavhengig i mer enn 10 år og har hatt et spillestopp, men havnet utpå igjen. Denne gangen er jeg så fokusert og forbanna at de skal ikke knekke meg. Jeg har ikke tenkt en tanke om å spille og skal aldri dit igjen. OM jeg hadde fått samla noe gjeld så kunne jeg klart dette, men det går noen mnd. og så klarer en det ikke lenger. Kabalen går ikke opp.

Vi har 3 barn som alle har sine forskjellige behov. Vi har hus, bil og vi har gode jobber, men sitter med manko på konto hele tiden. Vi har foreløpig valgt å fortsette forholdet, mye p.g.a. barna, men som han sier så må jeg klare å ordne opp i dette. Han kan ikke ta opp lån en gang til, (refinansierte sist) men da var det snakk om et mye mindre beløp og jeg er helt enig. Dette må jeg ordne opp i sjøl og han støtter meg hele veien. Jeg eier ingenting. Ikke bil, ikke hus eller noe, alt står på han. Da tenker jeg at sosialhjelp må bli løsningen for meg en stund fremover til jeg evt. kan søke om gjeldsordning igjen. Jeg er kjempesliten av alle tankene som hele tiden er der, men skal klare det på et vis. Det har jeg bestemt meg for.